Under Berlin-konferansen i 1884–85, hvor europeiske stormakter delte Afrika mellom seg, fikk Spania kontroll over kystområdet som senere ble kjent som Spansk Sahara (nå Vest-Sahara).

I 1960 vedtok FN resolusjon 1514, også kjent som Erklæringen om avkolonisering, som slo fast at alle kolonier har rett til selvstendighet. Resolusjonen påla kolonimakter å legge til rette for en rask og betingelsesløs uavhengighetsprosess.

I 1963 anerkjente FN Vest-Sahara som et ikke-selvstyrt territorium under spansk kontroll, noe som innebar at Spania hadde en forpliktelse til å forberede territoriet for selvstendighet.

I 1966 vedtok FN en resolusjon som påla Spania å gjennomføre en folkeavstemning i Vest-Sahara, slik at befolkningen selv kunne avgjøre sin politiske framtid.

I 1973 ble Den saharawiske frigjøringsbevegelsen, Frente Polisario (Den saharawiske folkefronten for frigjøring av Saguia el-Hamra og Río de Oro), grunnlagt med mål om å kjempe for Vest-Saharas uavhengighet fra spansk kolonistyre.

I 1975 publiserte FN en rapport etter en gransking av situasjonen i Vest-Sahara, som konkluderte med at befolkningen i territoriet ønsket uavhengighet, og at Spania hadde en forpliktelse til å respektere denne rettigheten.

Domstolen fastslo at området ikke tilhørte disse landene.

FN fordømmer invasjonen som et brudd på internasjonal rett. Halve folket flykter.

I 1976, etter mange års press fra FN og den saharawiske frigjøringsbevegelsen, trakk Spania seg formelt ut av Vest-Sahara, og overlot kontrollen av territoriet til Marokko og Mauritania, til tross for den internasjonale anerkjennelsen av befolkningens rett til selvbestemmelse.

I 1979 trakk Mauritania seg formelt ut av konflikten og ga opp sine territorielle krav på Vest-Sahara etter press fra den saharawiske frigjøringsbevegelsen og internasjonalt press.

I 1984 ble Vest-Sahara-republikken, også kjent som SADR (Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikken), anerkjent som et fullt medlem av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), som senere ble omdøpt til Den afrikanske union (AU).

I perioden 1988-1991 ble en viktig milepæl nådd i konflikten om Vest- Sahara da både Marokko og Polisario aksepterte en fredsplan utarbeidet av FN.

Mellom 1991 og 1997 ble prosessen for å identifisere stemmeberettigede til folkeavstemningen i Vest-Sahara betydelig forsinket, hovedsakelig på grunn av Marokkos motstand.

I 1999 og 2000 begynte Marokko å protestere mer kraftig mot FN- prosessen for en folkeavstemning i Vest-Sahara. Etter flere års forsinkelser og politisk motstand fra Marokkos side, uttrykte landet misnøye med hvordan FN hadde håndtert identifiseringen av stemmeberettigede og den generelle gjennomføringen av planen.

I 2002 uttalte FNs rettsjef at Marokko ikke hadde rett til å inngå olje- eller ressursrelaterte avtaler i det okkuperte Vest-Sahara uten samtykke fra saharawiene, som de opprinnelige innbyggerne i territoriet.

I 2003 ble en ny fredsplan, kjent som The Baker Peace Plan II, presentert som et forsøk på å løse konflikten i Vest-Sahara.

Mellom 2005 og 2010 opplevde de okkuperte områdene i Vest-Sahara økende protester og demonstrasjoner, hovedsakelig organisert av saharawiske aktivister som krevde rett til selvbestemmelse.

I 2007 la både Polisario og Marokko fram sine forslag til løsning på konflikten om Vest-Sahara, men det ble raskt klart at deres tilnærminger var fundamentalt forskjellige.

I perioden 2015-2025 oppnådde Polisario flere viktige juridiske seire i internasjonale domstoler, som styrket deres sak for saharawienes rett til selvbestemmelse og uavhengighet.