Ressursbank

Vest-Sahara- Okkupasjonen

Bakgrunn og Historie

Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni, har vært gjenstand for en langvarig konflikt siden Spania trakk seg ut i 1975. Området har historisk vært bebodd av saharawiske nomadefolk, og Spania beholdt kontrollen over territoriet fra slutten av 1800-tallet frem til midten av 1900-tallet. Da Spania trakk seg ut, var det forventet at en folkeavstemning om selvbestemmelse skulle finne sted, men Marokko og Mauritania gjorde krav på territoriet.
I 1975 avsa Den internasjonale domstolen (ICJ) en rådgivende uttalelse som slo fast at marokko og Mauritania ikke hadde en legitim historisk suverenitet over Vest-Sahara, og at saharawiene hadde rett til selvbestemmelse. Marokko og Mauritania ignorerte domstolens konklusjoner og rykket inn i territoriet, slik at halve Vest-Saharas folk ble kastet på flukt. De er fortsatt flyktninger, fem tiår senere. Spania lukket øynene for sine folkerettslige forpliktelser, og inngikk en hemmelig avtale med Marokko og Mauritania om at de kunne ta over territoriet, uten at det saharawiske folket fikk sin rett til uavhengighet innfridd Samtidig inngikk Spania en hemmelig avtale med Marokko og Mauritania (Madrid-avtalen), hvor de delte kontrollen over territoriet uten å ta hensyn til saharawienes ønsker.
Den saharawiske frigjøringsbevegelsen, Polisario-fronten, motsatte seg denne utviklingen og erklærte selvstendighet i 1976 under navnet Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Dette førte til en væpnet konflikt mellom Polisario og de marokkanske og mauritanske styrkene. I 1979 trakk Mauritania seg ut av konflikten og anerkjente Vest-Saharas rett til selvbestemmelse, men Marokko fortsatte okkupasjonen og befestet sin kontroll over store deler av territoriet.
På 1980-tallet bygde Marokko en 2700 km lang sandmur, kjent som "Berm", som delte territoriet i to: en marokkansk-kontrollert sone i vest, hvor de fleste ressursene og kystlinjen ligger, og en mindre del i øst som kontrolleres av Polisario. I 1991 ble det inngått en FN-meglet våpenhvile mellom Marokko og Polisario, med en plan om en folkeavstemning om Vest-Saharas status. FN opprettet MINURSO (United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara) for å overvåke våpenhvilen og organisere avstemningen, men Marokko har siden blokkert denne prosessen, og konflikten forblir uløst.

Viktige aktører

En frigjøringsbevegelse som representerer saharawienes krav på uavhengighet. Organisasjonen ble dannet i 1973 og har kjempet både diplomatisk, rettslig, og militært for en selvstendig Vest-Sahara. Polisario har etablert den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk (SADR), som er anerkjent av over 40 land og Den afrikanske union (AU). e administrerer også administrasjonen i flyktningleirene i Algerie, hvor over 170.000 flyktninger bor på det femte tiåret.
Regjeringen i Rabat anser Vest-Sahara som en integrert del av landet og har investert tungt i infrastruktur, økonomisk utvikling og bosetting av marokkanere i territoriet. Marokko har bygget en 2700 km lang sandmur, kjent som "Berm", som effektivt deler de okkuperte områdene fra Polisario- kontrollerte områder. Marokko har fått støtte fra land som Frankrike og USA.
En viktig aktør som støtter Polisario-fronten og huser over 170 000 saharawiske flyktninger i Tindouf-leirene. Algerie anser konflikten som et spørsmål om avkolonisering og nasjonal selvbestemmelse.
FNs rolle i konflikten har vært sentral siden 1960-tallet, da de klassifiserte
Vest-Sahara som et ikke-selvstyrt territorium. MINURSO (United Nations
Mission for the Referendum in Western Sahara) ble etablert i 1991 for å
overvåke våpenhvilen og organisere en folkeavstemning, men Marokko har
blokkert prosessen. FN har vedtatt en rekke resolusjoner som støtter
saharawienes rett til selvbestemmelse.

FN og Internasjonal Lov

FN anser Vest-Sahara som et "ikke-selvstyrt territorium" og har vedtatt flere resolusjoner som støtter en folkeavstemning om selvstendighet. Marokko har nektet å gjennomføre en slik avstemning, og konflikten har dermed forblitt uløst.

Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag avga i 1975 en rådgivende uttalelse som slo fast at Vest-Sahara verken utgjør en del av historiske Marokko eller Mauritania, og at territoriets folk har rett til selvbestemmelse
Over hundre FN-resolusjoner krever at saharawienes rett til selvbestemmelse må respekteres. Marokko har fremmet hva de omtaler som en «autonomiplan», som innebærer at Vest-Sahara skal integreres som en del av Marokko.
EU-domstolen har slått fast at internasjonale avtaler mellom EU og Marokko – slik som handels- fiskeri- og luftfartsavtaler - ikke kan omfatte Vest-Sahara uten saharawienes samtykke.
Afrikanske union (AU) anerkjenner SADR som en selvstendig stat og har oppfordret Marokko til å respektere saharawienes rettigheter. AU har vært en av de mest aktive internasjonale aktørene som støtter selvbestemmelse for Vest-Sahara.

Menneskerettigheter og Humanitære Forhold

Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch har dokumentert systematiske brudd på menneskerettigheter i Vest-Sahara. Dette inkluderer vilkårlige arrestasjoner, tortur, forsvinninger, restriksjoner på pressefrihet og vold mot demonstranter.
Over 170 000 saharawier bor i flyktningleirer i Algerie, mange av dem siden 1975. Leirene er avhengige av humanitær hjelp fra FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Mangel på mat, vann og helsehjelp utgjør en konstant utfordring.
Vest-Sahara er rikt på fosfat og har store fiskeressurser. Marokko har inngått handelsavtaler med flere land og selskaper for å eksportere disse ressursene, i strid med folkeretten. EU-domstolen har fastslått at Vest-Sahara er et separat og distinkt territorium fra landene rundt, og at handelsavtaler som gjelder territoriet forutsetter et samtykke fra det saharawiske fol
Saharawier opplever diskriminering i arbeidslivet og offentlig administrasjon, og mange føler seg som annenklasses borgere i sitt eget hjemland. Marokkos investeringer i territoriet er tilpasset Marokkos egne behov, for eksempel ved å sysselsette egne, marokkanske borgere.

Viktige Rapporter og Organisasjoner

Dokumenterer menneskerettighetsbrudd i territoriet, med særlig fokus på undertrykkelsen av saharawiske aktivister.
Overvåker situasjonen, men har begrenset mandat, da det ikke inkluderer overvåkning av menneskerettigheter.
Dokumenterer økonomisk utbytting av territoriets ressurser og arbeider for økt internasjonal oppmerksomhet.
Anerkjenner Vest-Sahara som en uavhengig stat
og har oppfordret til en løsning som respekterer saharawienes rettigheter.

Norges Holdning

Norge anerkjenner ikke Marokkos anneksjon av Vest-Sahara, og Utenriksdepartementet fraråder norske selskaper å drive næringsliv i territoriet. Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at en løsning på konflikten må basere seg på det saharawiske folkets rett til selvbestemmelse. Flere norske organisasjoner, som Støttekomiteen for Vest-Sahara, forsvarer saharawienes rettigheter.

Ytterligere Ressurser

 FN-sider om Vest-Sahara: www.un.org

 Western Sahara Resource Watch: www.wsrw.org
 Amnesty International rapporter: www.amnesty.org
 NRK-dokumentarer om konflikten
 Støttekomiteen for Vest-Sahara: www.vest-sahara.no

Konklusjon

Vest-Sahara-konflikten er en av verdens lengst uløste territorielle konflikter. Mangel på internasjonalt press og Marokkos motvilje mot en folkeavstemning har bidratt til den fastlåste situasjonen. I tillegg har økonomiske og geopolitiske interesser gjort at mange land nøler med å ta et tydelig standpunkt. Engasjement fra det internasjonale samfunnet er avgjørende for å sikre saharawienes rett til selvbestemmelse og en varig fredelig løsning.

Palestina-konflikten

Bakgrunn og Historie

Palestina var en del av Det osmanske riket i over 400 år, der muslimske, kristne og jødiske samfunn levde side om side. Etter Første verdenskrig tok Storbritannia kontroll gjennom mandatet fra Folkeforbundet (1920-1948).

I 1917 ga Storbritannia Balfour-erklæringen, som støttet opprettelsen av et "nasjonalt hjem for det jødiske folk" i Palestina. Dette skapte konflikt mellom sionistiske immigranter og den arabiske befolkningen, som ønsket uavhengighet.
FN foreslo i delingsplanen (1947) å opprette to stater – én jødisk (55 % av landet) og én arabisk (45 %). Palestina og de arabiske nabolandene avviste forslaget, da det favoriserte jødiske innvandrere på bekostning av den opprinnelige befolkningen.

I 1948 erklærte Israel uavhengighet, noe som førte til krig med arabiske naboland. Israel vant krigen og tok 78 % av Palestina, mens rundt 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem i det som kalles Nakba ("katastrofen").
I Seksdagerskrigen (1967) okkuperte Israel:
 Vestbredden og Øst-Jerusalem (fra Jordan)
 Gaza (fra Egypt)
 Golanhøydene (fra Syria)
 Sinai (tilbakeført til Egypt i 1982)

Israels okkupasjon var i strid med FN-resolusjon 242, som krevde israelsk
tilbaketrekning. Likevel har okkupasjonen fortsatt i over 50 år.
Avtalene mellom PLO og Israel førte til opprettelsen av Palestinske Selvstyremyndigheter (PA), men Israel beholdt militær kontroll over mesteparten avVestbredden.

I 2007 tok Hamas makten i Gaza etter en intern konflikt med PA. Israel svarte med en blokade av Gaza, som har ført til humanitære kriser og gjentatte kriger.

Viktige aktører

 Har militær kontroll over Vestbredden og Øst-Jerusalem.
 Bygger ulovlige bosetninger, der over 700 000 israelere bor.
 Opprettholder blokaden av Gaza, som begrenser mat, medisiner og
bevegelsesfrihet.
 Palestinske Selvstyremyndigheter (PA): Styrer deler av Vestbredden, men
er avhengig av Israel.
 Hamas: Islamistisk gruppe som styrer Gaza og kjemper mot Israel.
 USA: Gir Israel årlig militærhjelp på over 3,8 milliarder dollar og blokkerer
FN-sanksjoner.
 EU: Kritiserer okkupasjonen, men handler med Israel.
 Naboland (Jordan, Egypt, Libanon): Påvirket av konflikten, særlig med
millioner av palestinske flyktninger.

FN og Internasjonal Lov

 FN-resolusjon 181 (1947): Delingsplanen som førte til Israels opprettelse.
 FN-resolusjon 194 (1948): Palestinske flyktninger har rett til retur eller kompensasjon.
 FN-resolusjon 242 (1967): Krever israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder.
 FN-resolusjon 2334 (2016): Stadfester at israelske bosetninger er ulovlige.
 Bosetninger på Vestbredden: I strid med Genève-konvensjonene.
 Blokaden av Gaza: FN kaller den kollektiv avstraffelse.
 Israels mur: Dømt ulovlig av Den internasjonale domstolen (ICJ) i 2004.
I juli 2024 kom ICJ, Den internasjonale domstolen, med en rådgivende uttalelse om at Israel sin okkupasjon er ulovlig og at den bryter folkeretten. Her krever de at bosetterne må komme seg ut av de okkuperte områdene og at skadene må erstattes.

I Generalforsamlingsresolusjonen, som fulgte opp ICJs uttalelse, ble Israel gitt en frist på 12 måneder til stanse den ulovlige okkupasjonen. Fristen utløper 13. september 2025. Det er imidlertid usikkert hvilke konkrete tiltak som vil bli iverksatt dersom Israel ikke etterkommer resolusjonen innen fristen.

Menneskerettigheter og Humanitære Forhold

 4,7 millioner palestinere bor under israelsk militærstyre uten fulle rettigheter.

 Bevegelsesfrihet er sterkt begrenset, særlig i Gaza, som kalles "verdens største utendørs fengsel"

 Gjentatte militære offensiver har ført til titusenvis av dødsfall, særlig i Gaza.

 Manglende tilgang til vann og strøm på grunn av israelske restriksjoner.

Viktige Rapporter og Organisasjoner

 Amnesty International (2022): Anklager Israel for apartheid.
 Human Rights Watch (2021): Rapporterer om systematisk diskriminering av palestinere.
 B’Tselem (Israelsk NGO): Beskriver Israel som en apartheidstat.
 Goldstone-rapporten (2009): Dokumenterte israelske og palestinske krigsforbrytelser.

 ICJ-uttalelse (2004): Israels mur er ulovlig under internasjonal lov.

Norges Holdning

 I mai 2024 anerkjente Norge endelig Palestina som egen stat. Nå har 147 av FNs 193 medlemsland anerkjent Palestina som en selvstendig stat.

 Gir bistand til palestinske myndigheter og UNRWA (FN-organ for flyktninger).

 Kritiserer israelske bosetninger, men har handelsavtale med Israel.

 Var sentral i Oslo-avtalene (1993), men har senere fått mindre innflytelse.

Ytterligere Ressurser

 FN: www.un.org
 Amnesty International: www.amnesty.org
 Human Rights Watch: www.hrw.org
 Al Jazeera: www.aljazeera.com

 Middle East Eye: www.middleeasteye.net

 The Electronic Intifada: www.electronicintifada.net
 "The Ethnic Cleansing of Palestine" – Ilan Pappé
 "Gaza in Crisis"; – Noam Chomsky & Ilan Pappé

 En kort introduksjon Israel-Palestina-konflikten – Jørgen Jensehaugens (PRIO)

Dokumentar: No other land (2024)
 Dokumentar: 5 Broken Cameras (2011)
 Dokumentar: The Occupation of the American Mind (2016)

Konklusjon

Palestina-okkupasjonen er en av de lengste og mest kontroversielle konfliktene i moderne tid. Israel fortsetter å kontrollere Vestbredden og Gaza, på tross av FN- resolusjoner og internasjonal kritikk. Konflikten har ført til enorme humanitære lidelser og en stadig mer polarisert verdensopinion. Veien videre krever internasjonalt press, politiske løsninger og respekt for folkeretten.

Krigen i Ukraina

Bakgrunn og Historie

Russlands krigføring mot Ukraina har røtter i historiske, geopolitiske og ideologiske forhold. Ukraina har tidligere vært underlagt det russiske imperiet og ble også en del av Sovjetunionen. Under Sovjetunionen ble Ukraina utsatt for brutale overgrep og den menneskeskapte hungersnøden, Holdomor, drepte millioner av ukrainere på 30-tallet. I 1991, ble Ukraina uavhengig fra Sovjetunionen og ble et selvstendig land. Ukraina gav i 1995 fra seg sine atomvåpen mot sikkerhetsgarantier fra blant annet Russland. På tross av at Russland har anerkjent Ukrainas grenser og suverenitet, ser landet på Ukraina og andre naboland som en del av sin interessesfære. Russland har siden 90-tallet vist vilje til å bruke brutal militærmakt mot sine naboland. Landet invaderte Tsjetsjenia i1995 og 1999 samt Georgia i 2007. Russland har også store militære styrker i Belarus.
Under Vladimir Putins styre fra 2000 har Russland utviklet seg til et personsentrert diktatur. En viktig del av Putins narrativ har vært gjenreise det russiske imperiet som i dag omfatter en rekke av Russlands naboland. Gjennom økonomisk, politisk og militære virkemidler har Russland søkt å kontrollere sine naboland. Dette gjelder ikke minst Ukraina som etter Russland, er var den største av de tidligere Sovjet-republikkene. På begynnelsen av 2000-tallet økte Ukrainas ønske om å knytte seg tettere til EU og NATO. Et stadig mer aktivt sivilsamfunn presset også på for politiske reformer og tiltak mot korrupsjon. I 2014 nådde konflikten et vendepunkt da president Viktor Janukovitsj ble avsatt av Parlamentet etter omfattende protester, kjent som Euromajdan. Janukovitsj flyktet deretter til Russland. Kort tid etter angrep Russland den Krym-halvøya og gjennomførte siden en ulovlig annektering av det ukrainske området. Samtidig angrep russiske styrker og russisk støttende separatister Donetsk og Luhansk-regionene. Kamphandlingene i disse områdene fortsatte frem til fullskala invasjonen i 2022.
Russland benektet at man planla en invasjon av Ukraina, men innledet 24. februar et stort angrep på landet. Fra russiske side ble dette omtalt som en spesialoperasjon og begrunnet med påstander om at Ukraina utgjorde en sikkerhetstrussel, var styrt av et Nazi-regime og at Russland måtte beskytte den russisktalende befolkning. Russlands fullskala angrep på Ukraina har skapt den største krigen i Europa siden andre verdenskrig og ødeleggelsene er enorme. Trolig er mer enn en million mennesker drept eller såret siden 2022 og millioner er på flukt. Ukraina har siden angrepet mottatt betydelig militær og økonomisk støtte fra Norge og andre vestlige land. Russland får på sin side betydelig våpenhjelp fra Nord-Korea og Iran. Nordkoreanske soldater kjemper også på russisk side. Russland har også blitt møtt med omfattende internasjonale sanksjoner. Krigen har hatt alvorlige konsekvenser for både den ukrainske befolkningen og den globale sikkerhetssituasjonen.

Viktige aktører

President Vladimir Putin og den russiske regjeringen, samt militære styrker og private militære selskaper (PMC) som Redut og den tidligere Wagner-gruppen. Russland bruker også tsjetsjenske styrker under ledelse av Ramzan Kadyrov og internasjonale leiesoldater. Russland får betydelig våpenhjelp fra Nord-Korea og Iran. Nordkoreanske soldater kjemper også på russisk side.

Russland har begrunnet sin invasjon med påstander om å "demilitarisere" og "avnazifisere" Ukraina, noe som er avvist av det internasjonale samfunnet.
President Volodymyr Zelenskyj, landets folkevalgte, sivilsamfunnet og det ukrainske forsvaret kjemper for å bevare landets suverenitet. Ukraina har mottatt betydelig støtte fra Vesten, både i form av militær støtte, humanitær bistand, økonomisk bistand og politisk støtte.
USA, EU, Storbritannia og andre vestlige land har innført harde sanksjoner mot Russland, samtidig som de gir omfattende militær og humanitær bistand til Ukraina.
FN har forsøkt å megle fred, men har vært begrenset av Russlands vetorett i Sikkerhetsrådet. OSSE overvåker situasjonen, og internasjonale organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch dokumenterer menneskerettighetsbrudd.

FN og Internasjonal Lov

Russlands invasjon bryter med flere internasjonale lover og traktater, inkludert:

FN-pakten (artikkel 2, paragraf 4): Forbyr bruk av makt mot staters territorielle integritet. Russlands angrep på Ukraina regnes som en klar krenkelse av dette prinsippet.
Dette avtaledokumentet ble signert av Russland, Storbritannia og USA og garanterte Ukrainas sikkerhet i bytte mot at landet ga fra seg sine atomvåpen. Russlands brudd på dette memorandumet har skapt alvorlig mistillit i det internasjonale samfunnet.
Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) etterforsker russiske krigsforbrytelser, inkludert drap på sivile, tvangsdeportasjoner og bruk av ulovlige våpen. I 2023 ustedet ICJ en arrestordren rettet mot den russiske presidenten Vladimir Putin og landets barneombud. Grunnlaget er ulovlig deportering av barn og ulovlig overføring av barn fra okkuperte ukrainske områder til Russland.

Menneskerettigheter og Humanitære Forhold

Det er omfattende dokumentasjon på krigsforbrytelser begått av russiske styrker, inkludert massakrer i områder som Butsja, torturkamre og ulovlige deportasjoner av ukrainske barn til Russland.
Millioner av ukrainere har blitt internt fordrevne, mens millioner har flyktet til naboland og resten av Europa. Mange områder mangler tilgang til grunnleggende tjenester som strøm, vann og medisinsk hjelp.
Russiske angrep har ødelagt skoler, sykehus og boliger, noe som har ført til omfattende lidelser for den sivile befolkningen.

Viktige Rapporter og Organisasjoner

Dokumenterer brudd på menneskerettighetene ogkrigsforbrytelser i Ukraina.
Undersøker krigsforbrytelser og overgrep mot sivile.
Overvåker sikkerhetssituasjonen i Ukraina og rapporterer om menneskerettighetsbrudd.
Analyserer de humanitære og juridiske konsekvensene av krigen og gir anbefalinger for internasjonale tiltak.
Etterforsker mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått under konflikten.

Norges Holdning

Norge har innført omfattende økonomiske sanksjoner i tråd med EU og andre vestlige allierte.
Norge har donert våpen, beskyttelsesutstyr og humanitær bistand til Ukraina.
Norge støtter Ukrainas forsvar gjennom ulike NATO-programmer og bidrar med opplæring og ressurser.
Norske myndigheter har ved gjentatte anledninger fordømt Russlands angrep og arbeider for å sikre en diplomatisk løsning gjennom internasjonale fora.

Ytterligere Ressurser

Publiserer offisielle uttalelser og oppdateringer om Norges politikk overfor Ukraina.
Gir informasjon om hvordan norske borgere kan bidra til hjelpearbeidet.
Tilbyr analyser og forskningsrapporter om krigen og dens konsekvenser.
Internasjonale og Ukrainske medier som Ukrainska Pravda og Kyiv Independent dekker løpende krigen.

The Telegraph:Ukraine the Latest har daglige podcaster om krigen.

I Norge har Ukrainapodden fra Nettavisen ukentlige sendinger.

Konklusjon

Russlands okkupasjon av Ukraina er en alvorlig krenkelse av internasjonal lov med store humanitære konsekvenser. Det internasjonale samfunnet har reagert med sanksjoner, militær støtte og humanitær hjelp. Konflikten har skapt store lidelser og vil trolig ha langvarige konsekvenser for europeisk og global sikkerhet. Videre vil utfallet av denne konflikten kunne ha stor innvirkning på fremtidige internasjonale normer og hvordan verdenssamfunnet håndterer lignende kriser i fremtiden.

Ressursbank

Sannheter

Ukontroversielle sannheter

Palestina

Palestina-konflikten

Ukraina

Krigen i Ukraina

Vest-Sahara

Vest-Sahara-okkupasjonen